Islanda - Ring Road

Ved å følge Ring Road i retning mot klokken, blir den første etappen på reisen vår den stemningsfulle lagunen Jökulsárlón. Dette er virkelig arktisk, akkurat som det klassiske bildet av nord, med isfjell som river seg løs fra isbreen – Breidhamerkurjökull- og som sakte siver ut mot havet, dyttet av den kalde vinden, med isblokker formet i surrealistiske former med alle nyanser av farger som varierer fra hvitt til blått.  Allerede fra veien og stien som går langs lagunen er utsikten spektakulær. For de ekstra modige, som våger å trosse kulden, finnes det spesielle ekskursjoner på amfibiekjøretøy som navigerer mellom isblokkene med strømmen. Med litt flaks er det mulig å få øye på selene, som har en koloni i disse trakter.
Og hvem vet, kanskje ser dere også noen alver, troll og ånder som befolker sagaer og leggender tilhørende en gammel kultur fylt med mystikk.

Foran disse skuene, blir det åpenbart at Island ikke er et vanlig land: det er en metafor for livet. Tanken om at mennesket er overlatt til skjebnen blir veldig konkret her, og man kan nesten ta og føle på det.
Kun få kilometer unna finner vi beviset: mellom Öræfi og Núpsstadhur, går Ring Road gjennom et ørkenaktig sletteland som består av avleiringer av slam, sand og grus erodert fra isbreene og fraktet nedover av vannmassene.
Høsten 1996 slapp helvete løs: et vulkansk krater ble plutselig aktivt igjen under overflaten av Vatnajökull, en gigantisk iskalott like stor som Umbria. Dette førte til at litt av den nederste delen av isbreen Skeidharárjökull smeltet, og dette dannet en skjult innsjø som to uker senere utløste en flom så sterk at den feide vekk veien og rev opp en bro på over 300 meter, ved å bøye bropilarene i stål som om de var små pinner. Heldigvis kom ingen til skade. Islendingene ser ut til å leve med denne usikkerheten uten problemer, mens mennesker fra andre steder ville ha levd i konstant frykt

Islanda - Vik

Island er også et fugleparadis. Etter vinteren, transformerer fjellveggene langs kysten seg til stappfulle boligblokker for hundretusener av fugler. Drar dere til Vík í Mýrdal, den største landsbyen på sørkysten, kan dere oppleve dette ved å følge omtrent ti kilometer inn til Dyrhólaey, Dørøyen. Den har fått sitt navn etter den imponerende steinbuen over havet.
For å beundre dette naturmonumentet i hele sin skjønnhet må man dra til stranden Reynisfjara med sin vulkanske sand, bratte skjær og de basaltholdige søylene som virker å være like store som orgelpiper.

Den beste løsningen for å titte på fugler er derimot om bord i et amfibiekjøretøy, som brukes for organiserte ekskursjoner, og som nærmer seg koloniene. På de steinete fremspringene bygger hundrevis av fugler reir; havhest, lomvi, alker og måker...

Dyrhólaey er et hellig sted for fugletittere, men det kan allikevel ikke sammenlignes med Vestmannaeyjar, et knippe øyer i Hvolsvöllur.

Fergen som går fra Dhorlákshöfn til Heimaey, den eneste bebodde øya i øygruppen, glir frem mellom de glatte skjærene stappfulle av havfugl. I dette området er lundefuglen det store skuet: hvert år kommer omtrent åtte millioner eksemplarer til øya for å reprodusere seg.
I århundrer har disse fuglene vært en kilde til mat. Nå er de vernet, men det er allikevel mulig å få det servert som tradisjonell rett på de lokale restaurantene.  Heldigvis er det stadig færre kunder som anser disse morsomme klovne-fuglene som en delikatesse.

Også Heimaey, har naturligvis en fortid med utbrudd. I 1973 åpnet en kløft seg i området Kirkjubæir og den begynte å spy opp lava. Ingen ble skadet, men hele befolkningen ble evakuert og en del av det bebodde stedet ble begravet. Størstedelen av lavalaget rant ned i havet og etter at den hadde størknet var kystlinjen flyttet med 2 kvadratkilometer.

Dette er naturligvis ikke overraskende, da Island har rekordmange vulkaner: det finnes minst femti aktive krater og årsaken er at øya er delt i to av Atlanterhavsryggen, en tektonisk grøft som skiller den nordamerikanske platen fra den eurasiske. Fra disse forkastningene på jordskorpen, langt nede i havdypet, kommer den smeltede magmaen opp til overflaten: en kontinuerlig strøm danner ny havbunn og provoserer avdrift av kontinentene.

Islanda - Thingvellir

I dalen Thingvellir, viser en del av dette bruddet seg, med en kløft som er 4 km bred, 26 km lang og 40 meter dyp. Artig nok er dette også landets viktigste historiske sted. Fra og med året 930 møttes 36 islandske ætter her, to uker hver sommer. Disse ættene var etterkommere av vikingene fra Skandinavia som omtrent hundre år tidligere startet å kolonisere øya. I de åtte påfølgende århundrene satte lederne ned sine telt på Thingvellir, for å ordne uenigheter og diskutere lover.
Av denne grunn ble stedet i 2004, i sammenheng med at Island feiret 60 års uavhengighet, ført opp på Unescos liste over verdensarv.

Thingvellir er også den første av de tre etappene av den berømte Gylne sirkelen, en reiserute i reiseruten som også består av Geysir og Gullfoss:

en omkjøring på noen få titalls kilometer i forhold til Ring Road, sender den reisende rett inn i landets mest kjente turistområde. Her vil dere mest sannsynlig møte på mange flere mennesker enn på resten av turen. Rundt 40 kilometer unna Thingvellir finner man Geysir (stedet har gitt navn til fenomenet), der et titalls kokende dammer er blant de tre hovedattraksjonene på Island: det underjordiske vannet blir varmet opp av steinene som har blitt gjort glovarme av magmaen, går over koketemperatur, og når opp mot 125 grader, og når det når det trykket som kreves for å overskride motstanden til overflatevannet, eksploderer det i en enorm vannsprut som varer i noen sekunder.
I dag er den mest aktive i området Strokkur: du trenger kun å vente i noen få minutter før du hører en vedvarende brusing, og deretter utstøtes en søyle av kokende vann og damp som kan komme så høyt opp som en seksetasjers bygning. For å fullføre rundreisen, den Gylne sirkel, drar vi 6 km fra Geysir til Gullfoss som med sine to sprang på 11 og 21 meter, representerer et av de mest fascinerende og fortryllende fossefallende i landet, for å ikke snakke om i verden.

Nå befinner vi oss i nærheten av Reykjavík, og et besøk i verdens vestligste hovedstad er obligatorisk. Byen fremstår som merkelig med sine lave bygninger og fargerike hus. Her beundrer vi katedralen, Parlamentsbygningen, huset der Reagan og Gorbaciov møtte hverandre i 1986 for å diskutere nedrustningen, sagamuseet med dioramaer som fremstiller etappene av vikingenes kolonisering, og etter en spasertur i sentrum, fortsetter vi kjøreturen.

Vårt neste mål er den sydvestlige halvøya Reykjanes, i retning av Blue Lagoon, et varmt vannspeil i blå-grønn farge (kjent fremfor alt for sine helbredende egenskaper for huden) som er svært iøynefallende på en teatralsk måte der det trer frem mellom de svarte vulkanske steinene. Den geotermiske sentralen i bakgrunnen minner oss på hvor viktig denne ressursen er for islendingene, som har lært seg å utnytte varmen lagret under jordskorpen, ved å omgjøre den til energi for oppvarming, industri og jordbruk. Et avslappende bad i termebassengene er akkurat det vi trenger før neste etappe, som muligens er den mest slitsomme: fjordene i vest. For å være nøyaktige setter vi kursen mot odden som er det vestligste punktet i Island, og i hele Europa.

For å komme til dette fjerne stedet kjører vi igjen på Ring Road for deretter å svinge av veien på en flere titalls kilometer lang grusvei; for å unngå en del av dette stykket kan man kjøre bobilen inn på en ferge som forbinder Stykkishólmur og Brjánslækur, og deretter kjøre mot Patreksfjördhur og ta av og følge riksvei 612 helt til fyrtårnet Bjargtangar.

Vi kommer frem til klippen Látrabjarg, et kolossalt naturverk som er 400 meter høyt og stappfullt av fugler, med verdens største koloni av alker, og en myriade av lundefugl som er såpass tillitsfulle at de nærmer seg med kun få meters avstand. Skuet er virkelig spektakulært.

Islanda - Iceland

Tilbake på Ring Road, setter vi kursen øst mot Akureyri, Islands nest største by både når det gjelder dimensjoner og innbyggertall. I dette farvannet, mellom Grønlandshavet og Nordsjøen, arrangeres båtturer på sommeren for å kikke etter hval. Nok en spesialitet til de islandske turoperatørene. Det mangler ikke på utvalget - knølhval, finnhval, vågehval, spermasetthval, nebbhval, grindhval, og seler - og følelsen du får av nær kontakt med en av havets kjemper vil kompensere tusen ganger den innsatsen du har lagt ned for utflukten (observering av hval kan ikke garanteres, men sannsynligheten for det er visstnok rundt 95 %).

Før vi lukker sirkelen og kjører om bord ved Seydhisfjördhur, tar vi reisens siste etappe, innsjøen Myvatn. Her får man følelsen av at jordens dyp nærmest vises frem: grå gjørmedammer med gjennomtrengende lukt, samt solfatar og krater finnes overalt. Området Krafla fortjener også et besøk. Dette er en av Islands mest aktive vulkaner med et surrealistisk landskap bestående av mørke lavalag og røykende revner. Røyk, ild, vann og is: vikingene trodde at Island var inngangsporten til dødsrikene.
Det er derimot et paradis, det siste av de fjerne landene i Europa, som lever i pakt med naturens konsept.